Retrotesten: Hvine om kapp med kompressormotoren

Tekst og bilder: Eric Røkeberg

La oss ta en kikk i historien for anledningen. På 2000-tallet, hadde de europeiske bilprodusentene i det øvre sjiktet på alvor fått los på kunder som ønsket kraftfulle bilmodeller for flere personer enn to, med de praktiske egenskapene i behold. Denne typen biler var ikke noe nytt, den ble nærmest skapt som en løsning på et behov for rask transport mellom byer og møter, i stedet for å bruke fly og tog. Vel å merke der de hadde veier til rask forflytning. De var også ypperlig egnet for å frakte familien raskt mellom hjem og ferier på eksotiske reisemål i Europa. Men primært var det likevel at i en slik bil, kunne passasjerene holde møter og arbeide fra baksetet, både i forkant og etterkant av møter. Gjerne med en sjåfør som var ansatt for å la andre arbeide uforstyrret.

Startet kappløpet

Hvis vi skal trekke frem en særlig eksponent for denne trenden, var Mercedes og deres S-Klasse i den lengre L-versjonen med mer plass for bein og føtter et foretrukket valg blant mange. Og skal vi sette fingeren på en spesiell modell som utløste trenden med råsterke limousiner, må det bli Mercedes 450 SEL 6,9 (W116) som ble lansert i 1972. Unødvendig å si, denne regnes som en skattet klassiker i dag, og med sine 286 hestekrefter var den et monster for sin tid. En liten detalj er forøvrig på sin plass, mange av de man støter på av disse i dag kommer fra USA, og den er ikke så kraftfull som den europeiske på grunn av lavere kompresjon i motoren for å møte avgasskravene over there.

Svar på tiltale

BMW svarte på denne utfordringen noen år senere med 745i (E23). For første gang ble limousinen fra München utstyrt med turbomating av deres anerkjente og silkemyke rekkesekser, og 252 hestekrefter var ingen spøk. En liten detalj til som angår denne modellen, i Sør-Afrika fikk de en sterkere versjon på - hold deg fast - 286 hestekrefter som Mercedesen.

På denne tiden skjer det noe spennende i Ingolstadt også. Audi bestemmer seg for å være med i kappløpet etter Executive-kundene for raske kontinentcruisere. Audi som hadde en romslig sedan i den vide kjente 100-modellen, gikk grundig til verks og overrasket stort med å utstyre den med V8 og kalle modellen kort og godt for V8. Vi må ikke glemme at den hadde en form for forgjenger i Audi 200 som var utstyrt med rekkefemmeren med turbo som var eksotisk i seg selv, men V8 representerte et helt nytt nivå. Noen vil nok hevde at dette karosseriet i første rekke hørte i klasse med Mercedes E og BMW 5-serie - noe Audi adresserte senere med en storebror som fikk navnet A8 og ikke minst den sinte S8-versjonen.

Konkurransen tiltar

På 90-tallet skjer det mye hos Jaguar. Deres noble XJ har nå eksistert siden 60-tallet i ulike generasjoner, og lanseres som grundig oppdaterte X300 i 1994. Strengere avgasskrav og utidsmessige motorer gir nye motorer, og det er nå deres første serieproduserte modell med kompressorladet motor blir virkelighet. Den er tuftet på en rekkesekser, men i 1997 kommer enda et omfattende ansiktsløft for XJ og da dukker det endelig opp en V8 med kompressor. Enkelte liker å hevde at noen internt oppdaget at Jaguar har en omfattende racinghistorie, og at det var på tide å vise den frem i ellers elegante XJ.

I 2008 var Jaguar kommet til et punkt hvor den klassiske XJ-silouetten ville pensjoneres for en helt ny generasjon, men ikke uten at det gikk utover opplevelsen XJR bød på. På siste halvdel av 90-tallet har Jaguar finpusset XJ og XJR gjennom svært omfattende testprogrammer (les mer om det i annonsen her), og det svært anerkjent britiske magasinet Evo går så langt som å utpeke XJR til den mest velkjørende i sin klasse. Og den klassen bestod ikke av et kobbel treginger,

Hør her: Konkurrenter som Audi S8, BMW 760i og Maserati Quattroporte var sporty på sin måte, men ingen trussel. Styrkemessig lå Mercedes S-Klasse med S63 og S65 et hakk over alle, men de var tunge og mer orientert mot komfort tross sprek AMG-styling. Noen vil hevde at BMW M5 med V10 er en mer riktig konkurrent for XJR, men det den har i ekstra motorstyrke og potens, taper den på komfort med DSG-girkassen som krever tilvenning. Mercedes E-Klasse E55 og E63 bør nevnes i samme åndedrag, men i våre øyne kan ikke den by samme eleganse og for all del ikke samme arvestoff i designet. Ved siden av disse stod XJR frem som et oppsiktsvekkende komplett alternativ for de som ville ha det ekstraordinære.

Kvalitet som må oppleves

På tiden denne bilen ble produsert, fantes det fortsatt byggekvalitet- og materialvalg som innga tillit til lang levetid. Det merker du allerede i det solide dørhåndtaket og vekten av døren. Øynene vil snart oppdage påkostet skinnkvalitet og pyntelister av håndverkskvalitet. Dashbordet kommer ikke mot deg på samme måte som i dag, det er av en tidløs og mer avslappet utforming. Fraværet av store og flere skjermer som i dag er ingen savn, store vindusflater gir ypperlig oversikt i alle retninger og er mye hyggeligere. Alt som er av infoskjermer, er en 7-tommers berøringsskjerm med grovkornet grafikk som fortsatt virker, og samtidig gir styring av ulike oppsett. Analoge instrumenter er på plass og gir et ryddig overblikk. Og sannelig finns det en ekte knapp for sportmodus, diskret merket «S». Alt i alt er komfortnivået skyhøyt, ikke så underlig med tanke på at dette var kremen av luksus i sin tid. Et eksempel; pedalene er elektrisk justerbare…

Målt mot dagens biler hvor det er lagt mye vekt på å skape moderne desinginteriører, er dette befriende luftig og ukomplisert. Det er helt sikkert en av grunnene til at interiøret oppfattes tidløst og tiltalende. Hanskemykt lyst Ivory-skinn med Warm Chacoal-kontrastsømmer står varmt mot mørke trelister i Burr Walnut på dører, midtkonsoll og ikke minst selve dashbordet. Sittekomforten i R-sportssetene er også overraskende god og gir akkurat passende sidestøtte, uten å forstyrre inn- og utstigning som trange sportsseter kan gjøre. Denne bilen er forøvrig utstyrt med kjøling i setene ved siden av oppvarming. Midtkonsollen er myk og plassert slik at den virker avslappende ved langturer.